Nye prioriteringer - budskapet fra Mexico
I går skrev jeg om mine opplevelser på AIDS-konferansen i Mexico, men valgte bevisst å la det faglige vente så det kunne bli viet et eget innlegg. Denne konferansen var ikke preget av de store og nye vitenskapelige oppdagelsene. Vi er ikke i nærheten av å få en ny vaksine på bordet, og såkalte mikrobicider er vi heller ikke i mål med. Så hovedbudskapet fra årets AIDS-konferanse handlet derfor om prioriteringer. Etter mange år med et sterkt press for å oppskalere behandling, markerte denne konferansen et fornyet fokus på forebyggende arbeid.
Det har vært drevet forebyggende arbeid siden epidemien oppdaget og smitteveier kartlagt. Men mye av dette arbeidet har vært spredt og tilfeldig. Lite forskning har vært gjort på effekten av forebyggende intervensjoner, og enkelte tiltak har blitt stort skalert opp uten at man har visst om dette har hatt en effekt eller ikke. At vi ikke har oppnådd stort med det forebyggende arbeidet er derfor ikke sjokkerende.
Så kom AIDS-medisinene, som riktignok ikke kunne kurere, men i alle fall stagnere sykdomsutviklingen. Rådyre medisiner gjorde at den del av verden som er hardest rammet ikke hadde tilgang til medisinene, men en verdensomspennende folkebevegelse klarte å presse politikere og medisinprodusenter til å senke prisene. Og kanskje enda viktigere ? det blir nå sett på som en rettighet for alle å ha tilgang til behandling, ikke bare for folk i rike land, selv om dette av praktiske årsaker fremdeles er noe teoretisk.
Men denne bølgen av behandling, behandling, behandling gikk på bekostning av andre viktige områder. Store donorer så at det å gi penger til behandling gav dem et godt bilde utad. Og også i denne bransjen er det dessverre den som har penger som bestemmer prioriteringene, og mottakerlandene må følge disse for i det hele tatt å få noe av kaken. Ergo gikk penger bort fra helsesystembygging og forebyggende arbeid, og inn i spesialiserte HIV-klinikker. Mange sykehusavdelinger i lavinntektsland opplever i dag at de har mindre og mindre ressurser, fordi pengene går til den nye fine HIV-klinikken ved siden av. Der går også de beste legene og sykepleierne.
Og fokuset på behandling har også gjort at det forebyggende arbeidet har blitt glemt. Det vil si, det forebyggende arbeidet har fortsatt på samme vis ? spredt og uten evidens. Det ensidige behandlingsmantraet har heller ikke tatt innover seg at behandling i seg selv aldri vil kunne være nok. Allerede overbelastede helsevesen i lavinntektsland har ikke kapasitet til å tilby alle behandling som trenger det. Og hindrer vi ikke nysmitte vil dette antallet bare øke.
Hovedbudskapet fra årets AIDS-konferanse er at nå trenger vi et fornyet fokus på forebyggende HIV-arbeid. Men da skal vi ikke gjøre feilene som allerede har vært gjort. Derfor trenger vi god intervensjonsforskning som kan vise hva som virker. Og vi trenger god forskning på hvilke utfordringer som ligger i oppskaleringen av disse intervensjonene. Slik kan vi skape en enhetlig og god forebygging som alle kan ha tilgang til.
Denne prioriteringen varmer hjertet til oss som forsker på nettopp dette - forebyggende intervensjoner.
