Marte den smarte

Om kun noen dager reiser jeg til Uganda. Der skal jeg jobbe for UNAIDS, som er FN sitt AIDS-program. Selv om det å flytte til Uganda nok kommer til å gi mange spennende personlige opplevelser, kommer denne bloggen til å beholde sitt tematiske fokus på HIV/AIDS, av flere grunner. En grunn er at bloggen har fått noen faste lesere, om enn få, som leser bloggen nettopp på grunn av temaet. Og en annen grunn er at det er viktig at noen fokuserer på et tema som ikke får så mye oppmerksomhet ellers. Men siden HIV-situasjonen er en helt annen i Uganda enn i Norge, vil nok bloggen også preges av dette med færre innlegg om norske forhold.

Hvis noen skulle være interessert i å lese om mine opplevelser i Uganda, så kan dere gjøre det her. Dette blir min reiseblogg, hvis man kan kalle det "reise" når jeg skal bo der et helt år. Her blir det nok alt fra hverdagsbetraktninger til reisebrev fra safariturer.

Dette blir spennende!

Norske utlendingsmyndigheter strammer inn igjen. Nå er det de med AIDS det gjelder.

Utlendingsnemda har praktisert det slik at dersom det i Norge er startet opp behandling som man ikke kan få i hjemlandet, har vedkommende fått oppholdstillatelse på grunnlag av dette. Det gjelder alvorlige, livstruende sykdommer. Men nå har man altså forlatt denne regelen når det gjelder AIDS. Utlendingsnemda mener nemlig at tilgangen til behandling nå er så god at det ikke er grunn til å holde på regelen. Og enda verre, at dersom vi beholder denne regelen vil det komme alt for mange innvandrere til Norge.

Riktignok har nå hele 3 millioner mennesker rundt om i verden tilgang på de livsforlengende AIDS-medisinene, noe som utgjør en formidabel økning fra tidligere. Men samtidig har mindre enn en tredjedel av de som trenger det tilgang til behandling i lav- og middelinntektsland, og under dette gjennomsnittet skjuler det seg store ulikheter. Jeg nevner noen eksempler. I Chad har man beregnet at kun 13 % av de som trenger det faktisk får behandling. I Sudan regner man med at tilsvarende andel er kun 1-2 %. Angola blir brukt som eksempel i NRKs sak om dette i dag. Der får mellom 11 og 35 % av de som trenger det får behandling. Et ganske usikkert tall, men uansett ganske lav sammenlignet med Norge. I mange lavinntektsland fungerer heller ikke helsevesenet optimalt og pasienter får ikke den oppfølging de trenger. Kvinner har dessuten påfallende mye lavere tilgang til behandling enn menn i mange land. Er dette tilsvarende tilgang til behandling som i Norge?

I tillegg, når kun en andel får tilgang til medisiner, pleier det ofte være de som har mest penger eller som er høyt oppe i systemet. De som har søkt asyl i Norge har ofte en politisk bakgrunn som kan gjøre det vanskelig for dem å få tilgang til medisinene. Her i Norge kan de leve et fullverdig liv. Sendes de tilbake risikerer de ikke bare politisk forfølgelse, men også å dø av AIDS.

I går skrev jeg om mine opplevelser på AIDS-konferansen i Mexico, men valgte bevisst å la det faglige vente så det kunne bli viet et eget innlegg. Denne konferansen var ikke preget av de store og nye vitenskapelige oppdagelsene. Vi er ikke i nærheten av å få en ny vaksine på bordet, og såkalte mikrobicider er vi heller ikke i mål med. Så hovedbudskapet fra årets AIDS-konferanse handlet derfor om prioriteringer. Etter mange år med et sterkt press for å oppskalere behandling, markerte denne konferansen et fornyet fokus på forebyggende arbeid.

Det har vært drevet forebyggende arbeid siden epidemien oppdaget og smitteveier kartlagt. Men mye av dette arbeidet har vært spredt og tilfeldig. Lite forskning har vært gjort på effekten av forebyggende intervensjoner, og enkelte tiltak har blitt stort skalert opp uten at man har visst om dette har hatt en effekt eller ikke. At vi ikke har oppnådd stort med det forebyggende arbeidet er derfor ikke sjokkerende.

Så kom AIDS-medisinene, som riktignok ikke kunne kurere, men i alle fall stagnere sykdomsutviklingen. Rådyre medisiner gjorde at den del av verden som er hardest rammet ikke hadde tilgang til medisinene, men en verdensomspennende folkebevegelse klarte å presse politikere og medisinprodusenter til å senke prisene. Og kanskje enda viktigere ? det blir nå sett på som en rettighet for alle å ha tilgang til behandling, ikke bare for folk i rike land, selv om dette av praktiske årsaker fremdeles er noe teoretisk.

Men denne bølgen av behandling, behandling, behandling gikk på bekostning av andre viktige områder. Store donorer så at det å gi penger til behandling gav dem et godt bilde utad. Og også i denne bransjen er det dessverre den som har penger som bestemmer prioriteringene, og mottakerlandene må følge disse for i det hele tatt å få noe av kaken. Ergo gikk penger bort fra helsesystembygging og forebyggende arbeid, og inn i spesialiserte HIV-klinikker. Mange sykehusavdelinger i lavinntektsland opplever i dag at de har mindre og mindre ressurser, fordi pengene går til den nye fine HIV-klinikken ved siden av. Der går også de beste legene og sykepleierne.

Og fokuset på behandling har også gjort at det forebyggende arbeidet har blitt glemt. Det vil si, det forebyggende arbeidet har fortsatt på samme vis ? spredt og uten evidens. Det ensidige behandlingsmantraet har heller ikke tatt innover seg at behandling i seg selv aldri vil kunne være nok. Allerede overbelastede helsevesen i lavinntektsland har ikke kapasitet til å tilby alle behandling som trenger det. Og hindrer vi ikke nysmitte vil dette antallet bare øke.

Hovedbudskapet fra årets AIDS-konferanse er at nå trenger vi et fornyet fokus på forebyggende HIV-arbeid. Men da skal vi ikke gjøre feilene som allerede har vært gjort. Derfor trenger vi god intervensjonsforskning som kan vise hva som virker. Og vi trenger god forskning på hvilke utfordringer som ligger i oppskaleringen av disse intervensjonene. Slik kan vi skape en enhetlig og god forebygging som alle kan ha tilgang til.

Denne prioriteringen varmer hjertet til oss som forsker på nettopp dette - forebyggende intervensjoner.

Med jetlag og både mannlige og kvinnelige kondomer i bagasjen har jeg kommet tilbake fra den store AIDS-konferansen. Jeg hadde egentlig tenkt å live-blogge fra konferansen, men tidsforskjell, et travelt konferanseprogram, 25000 konferansedeltagere og mer enn fem millioner biler i Mexico City gjorde sitt til at det ble lite tid og overskudd til blogging. Jeg trodde jeg skulle på en akademisk konferanse. Og det skulle jeg for så vidt. Men at jeg skulle komme midt oppe i aktivistmøter og NGO-verdenen var jeg ikke så forberedt på.

AIDS2008 har vært en opplevelse på mange måter. Det føles som et privilegium å få høre på noen av verdens fremste AIDS-forskere. Å treffe gamle kjente ved en tilfeldighet blant 25000 deltakere var også ganske spesielt. Og det er en ganske annerledes konferanse når det hver dag foregår demonstrasjoner utenfor konferansesalene. En dag da jeg kom ut fra fellesforedraget om morgenen, lå det masse folk på gulvet med brune tepper over seg. De ville ha tak over hodet til HIV-positive rundt om i verden. En annen dag kom et demonstrasjonstog med masker og underlige kostymer, men ikke så lett å forstå hva det gjaldt siden alle plakatene var på spansk. Og hver dag kom jeg hjem med vesken full av kondomer, som alltid ble delt ut over alt.

Og det som gjør denne konferansen helt spesiell er nettopp denne blandingen av akademia, NGO-verdenen og aktivister. Akademikerne presenterer forskningsresultater, og NGO?ene deler erfaringer med ulike prosjekter i ulike settinger og aktivistene kjemper for sine kampsaker. Det er jo ikke så rart. Men det kjennes litt rart når alt dette skjer på et og samme møte. Det er vanskelig å lese fra programmet, og som akademiker blir man fort overrasket over at det man skulle tro var en forskningspresentasjon faktisk er et innlegg om rettighetene til transkjønnete eller prostituerte. Og det er vel noe av grunnen til at andelen forskere blir mindre for hvert år denne gigantiske konferansen arrangeres.

Men ikke misforstå meg. I et sånt felt trenger vi å ha aktivistene og grasrotbevegelsen tilstede. Faktisk bør vi helst være aktivister selv, noe som kan gjøre oss til bedre forskere. Vi trenger også det fargerike og inkluderende fellesskapet for å forstå alle aspekter av denne omfattende samfunnsutfordringen. Forskerne skal ikke sitte i sin egen lille boble og bare publisere vanskelig tilgjengelige forskningsresultater i akademiske tidsskrift som mesteparten av verden ikke har tilgang til. Men arrangørene må være flinkere til å sile ut gode presentasjoner og sette sammen et program som samler presentasjoner både tematisk men også etter type presentasjon. Slik at man vet hva man får. Jeg hører veldig gjerne på organisasjonene sine erfaringer eller et brennende engasjert innlegg om fattigdomsbekjempelse, når det er det jeg er ute etter og det er det jeg vet jeg får. Men når jeg går på en sesjon for å høre om forskningsstudier om HIV-testing i lavinntektsland er det nettopp det jeg vil høre om.

Som akademikere er vi jo også vant til en rimelig grå forsamling, mens konferansebefolkningen var ganske så fargerik. Afrikanere i fargerike og flagrende gevanter. Homofile menn som ikke var redd for å vise sine feminine sider. Og ikke alle som så ut som kvinner var faktisk kvinner. I global village fikk organisasjoner fra hele verden vist seg fram, og der fikk man virkelig følelsen at hele verden var samlet på ett sted. For en opplevelse!

Men med 25 000 deltakere og et omfattende konferanseprogram, masse stands og global village er det lett å få konferanseutmattelse (conference fatigue). Bussen til konferansesenteret gikk kl 7.15 hver morgen, og dagen kunne fylles fullt og helt med spennende program og masse inntrykk helt fram til sent på kvelden. Og da var det ganske uforutsigbart hvor lang tid det ville ta å komme tilbake til hotellet, siden trafikken i Mexico City er uforutsigbar, kaotisk og noen ganger nærmest stillestående.

Det kjennes egentlig ganske godt å være tilbake i lille, rolige Bergen med en befolkning som er en hundredel av befolkningen i Mexico City, og hvor man kan gå over gaten uten å være bekymret for liv og helse.

Karrierekvinner skiller seg oftere står det i aftenposten. Først ble jeg veldig provosert av overskriften. Ikke så mye på grunn av innholdet, men på grunn av ordet. Hvorfor er det sånn at når kvinner velger en krevende jobb kalles de karrierekvinner, mens når menn velger en krevende jobb kalles de ikke noe annet enn menn? Skal ikke de kalles karrieremenn? Som om det å velge en krevende og utfordrende jobb ligger i mannens natur, og derfor ikke trenger et eget prefiks, som kvinnene gjør.

Men så leste jeg videre i artikkelen, og der kom ordet jeg har lengtet etter: karrieremann. Samt nyanseringen i at kvinner med krevende jobber (såkalte karrierekvinner) oftere er gift med menn med krevende jobber (nå kjent som karrieremenn), mens karrieremenn oftere er gift med kvinner uten et sånt prefiks. Altså handler det ikke om at kvinnens jobb er det som går ut over samlivet men den felles arbeidsbelastningen. I tillegg kom nyanseringen om at karrierekvinner har større økonomisk frihet enn kvinner i lavtlønnsyrker, og dermed faktisk har mulighet til å klare seg alene etter en skilsmisse.

Men et sånt nyansert bilde er jo ikke så spennende for de som setter overskrifter i aftenposten. Da er det bedre med en overskrift som underbygger myten om at det ligger i kvinnens natur å heller ville være hjemme enn å ha en spennende jobb, og at det går ut over henne selv og andre dersom kvinnen velger det siste.

.

Norsk folkehelseinstitutt ønsker å stenge Oslos saunaklubber på grunn av at flere homofile har blitt smittet med HIV der. De to saunaklubbene er et møtested for homofile der de har sex.

Preben Aavitsland sier at "saunaene tilrettelegger lokalene for å drive aktivitet som folk kan bli smittet av". Dette kan jeg jo til en viss grad si meg enig i. I lokalene er det små avlukker der man kan ha sex, og det er tydelig at det er dette som er formålet med klubbene. Men samtidig fungerer dette som et tryggere og mer tilgjengelig møtested enn dersom slike klubber blir forbudt og denne aktiviteten må foregå i hemmelighet. Slik det fungerer nå er det lettere å nå med både kontroll og opplysningsvirksomhet.

Narkotikamisbruk er noe vi alle vet og ser at skjer. Vi har sprøyterom og varmestuer, nettopp for å forebygge infeksjonssykdommer. På disse arenaene kan man formidle budskap om hvordan man skal beskytte seg mot smitte.

En kollega fra et asiatisk land presenterte nettopp en studie han hadde gjort i hjemlandet sitt, der rusmisbrukere er den største risikogruppen for HIV-smitte. Han studie viser at myndighetenes strenge håndtering av rusmisbrukere har den paradoksale konsekvens at det faktisk fører til økt risikoadferd blant rusmisbrukerne. Problemet er at det er vanskelig for han å publisere disse funnene, fordi han frykter konsekvenser fra myndighetene.

Inspirert av en kommentar jeg fikk og en kronikk jeg leste tidligere denne uken vil jeg si noen ord om fordommer mot HIV-positive. I Norge. Dette har jeg skrevet om før, men nå har FAFO satt tall på det også. Rapporten "Fortsatt farlig å kysse?" er skremmende lesning. Den har vært kommentert tidligere, så jeg skal ikke gi en oppsummering av den igjen. Det kan dere heller lese her eller her. Jeg vil bare trekke frem noen hovedpunkt som jeg syns er mest skremmende.

Som forsker kan man selvsagt kritisere utvalgsprosess og argumentere for at telefonutvalg kan gjøre at man kun når en selektert gruppe. Jeg skal ikke henge meg for mye opp i det, men det er viktig bakgrunnsinformasjon når man vurderer tallene. Nok om det.

Jeg syns det er mest skremmende at mange unge vet lite om hvordan HIV smitter. Nesten hver fjerde kvinne mellom 15 og 24 har sagt seg enig i utsagnet om at man kan bli HIV-smittet av å kysse en HIV-positiv på munnen. Nesten hver femte har sagt at man kan bli smittet av å drikke av samme glass som en HIV-positiv. Samtidig er det de unge som sier seg minst enig i at alle har et ansvar i å hindre videre spredning av HIV. En tredjedel av den yngste aldersgruppen ville avsluttet et forhold hvis kjæresten fortalte at hun/han var HIV-positiv. En like stor andel ville unngått nær kontakt med en venn dersom denne fortalte at hun/han var HIV-positiv.

Unge har dårligst kunnskap og mest diskriminerende holdninger, til tross for at de burde ha seksualundervisningen fra skolen friskt i minne. Det er skremmende. 25 år etter at HIV-viruset ble oppdaget lærer fremdeles ikke våre unge at dette viruset kan man unngå ved enkle midler. Og at dersom man tar disse forholdsreglene er det ufarlig å ha nær kontakt med HIV-positive. Lærer vi våre unge å opprettholde stigmaet?

I utkastet mitt til en artikkel om HIV-testing i Zambia begynner jeg med følgende sitat:

Dette henspeiler på at byrden ved å vite sin HIV-status er så tung at det er bedre å leve i uvitenhet. Dessverre kan det virke som om dette sitatet like godt kunne vært sagt i Norge.

Når jeg går eller busser forbi Grieghallen kan jeg nesten ikke tro det. At det faktisk skjedde. Men så kjenner jeg gjenklangen av magiske musikkøyeblikk, og kjenner det i kroppen, om enn fjernt som i en drøm for lenge siden. En drøm om da mer enn 20 kvinnestemmer sammen ble til en klang, til ett uttrykk som publikum besvarte med en applaus som veltet nedover stolradene til oss som stod barfot på scenen men i ferd med å miste fotfestet.

For utenforstående kan det virke rart. Noen liker ikke kormusikk. De har kanskje ikke opplevd magien i det å skape musikk sammen. Og da mener jeg ikke slitet med å øve inn detaljer og terpe på enkeltstrofer. Men magien som skjer når notene slippes og fokuset samles. Når vi alle er inne i en tilstedeværelse som er så tydelig at publikum kan kjenne det. Når hver unike enkeltstemme synker inn i og samtidig setter sitt preg på klangen, som er bare vår. Hvert særpreg danner samlet en helhet som blir magi når vi alle er så tilstede, så fokusert og så inne i musikken. Da blir det magiske musikkøyeblikk. Vel, øyeblikk var det vel ikke. Vi var vel på scenen mellom 10 og 15 minutter hver gang. Men jeg sier øyeblikk likevel, for inne i tilstedeværelsen vår kunne vi ikke kjenne tid. Kun pulsen i musikken.

Foto: Thor Muri

Å skape musikk på den måten gir et fellesskap og samhørighet som kjennes sterkt og nesten overveldende. Vi er individer og vi er et fellesskap. Det gjør opplevelsen så sterk. Og at publikum og dommere liker oss blir da bare en bonus. For det vi har skapt er magiske musikkøyeblikk. Og det øyeblikket setter sterkest spor. Minnet om gledesrusen i det vi innser at dommerne har kjent musikkmagien, de også, er der men svakere. Det er fellesskapet og vårt samlete nærvær jeg kjenner gjenklangen av når Grieghallen er passert. Og det er sånne øyeblikk jeg gleder meg til flere av.

Alt er klart. Morellene ligger vasket i en fin blå skål. Kaffekoppen er fylt med nydelig kenyansk kaffe handlet inn mens jeg ventet på et fly i Nairobi for noen uker siden. Skrivebordet flyter over med artikler om stigma og HIV-testing og hvordan AIDS har gått fra å være dødelig til en kronisk sykdom. Midt inne i dette ligger utskriftene av de gode og illustrerende sitatene fra intervjuene mine i Zambia. På skjermen til min fortrolige og medsammensvorne, altså laptopen, henger post-it lapper med de mest inspirerende sitatene. Alt ligger til rette for at artikkelen min skal bli knallgod! For at ord skal bli skrevet. For at konklusjoner skal bli trukket. At kunnskap skal bli til.

Men ingenting skjer.

I stedet tenker jeg på dokumentene jeg skulle ha lest til seminaret jeg skal på senere i dag og i morgen. På sangene jeg burde ha øvd på som koret mitt skal synge i konkurranse om kort tid. Jeg tenker på premieren av Sex and the City - the movie, som er så herlig lite politisk korrekt i mitt ellers så politisk korrekte liv. Og jeg tenker på jobben jeg har fått i UNAIDS i Kampala - en sånn jobb som jeg har hatt så lyst på i mange år!

Og ingenting skjer. Alt for mye skjer.

Og noe skjer utenfor kontorvinduet mitt. Mens skjermen min er tom, kaffekoppen og morellskålen likeså, har noen i mellomtiden satt opp et sirkustelt. Men det hjelper vel lite med et sirkustelt når fristen for å sende inn artikkelen nærmer seg?

Jeg hoppet i stolen da jeg leste en artikkel på Time om at USA har tredoblet sin støtte til AIDS-tiltak i Afrika. Men det var ikke summen på svimlende 50 milliarder dollar som fikk meg til å hoppe. Det var et avsnitt langt nede i artikkelen som for min del utgjorde det store poenget:

Omsider ble de konservative nedstemt. Det er en stor begivenhet at USA nå legger bort kravet om at 1/3 av forebyggende arbeid skal være avholdenhetsprogrammer. Som jeg har sagt tidligere har det aldri blitt vist at avholdenhetsprogrammer er effektive i å redusere smitte av HIV. Disse har kun vært basert på konservative og religiøse holdninger.

Men i gleden over seieren over mørkemennenes holdninger skal vi ikke glemme det som fremdeles er svært så foruroligende og skremmende, nemlig at amerikanske politikere bestemmer over prioriteringene for AIDS-arbeidet i Afrika. At amerikanske politikere setter krav til hvordan mottakerne av bistandsmidler til AIDS-arbeid skal prioritere. I stedet for å bygge opp lokal kompetanse som kan utvikle gode og lokalt tilpassete programmer, skal amerikanske holdninger få råde. Det er fremdeles skremmende. Veldig skremmende. Særlig når disse holdningene råder over 50 milliarder dollar og millioner av liv.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan stigmaet mot HIV-positive fremdeles er sterkt i Norge, og hvordan vi ikke lenger oppfatter HIV som en trussel. I dag kom jeg over en undersøkelse som viser at vi ikke er alene om dette, noe som for så vidt ikke er overraskende men foruroligende likevel. Stiftelsen MAC Aids Fund har gjennomført en spørreundersøkelse i 9 land (USA, Storbritannia, Russland, Frankrike, Kina, India, Mexico, Brasil og Sør-Afrika) som har fokusert på holdninger til og kunnskap om Aids. Nå er jeg som forsker generelt skeptisk til slike rapporter som ikke beskriver datainnsamling, analysemetoder og signifikansnivåer, men syns likevel funnene er viktige nok til å kikke litt ekstra på.

I alle land er det en stor andel som tror at Aids ikke er dødelig. I flere av landene tror mange at Aids kan kureres. Dette viser at all propaganda rundt betydningen av behandling av Aids har ført til en falsk trygghet. Kanskje enda mer skremmende er at på tvers av så forskjellige land er stigma fremdeles svært utbredt. Halvparten ønsker ikke å jobbe med noen som er HIV-positive, og samme andel ønsker ikke å bo i samme hus som en HIV-positive. Dette er skremmende. Kineserene rapporterer høyest stigma. Men selv i USA, der HIV-positive skal være beskyttet mot diskriminering gjennom lov, sier altså 30 % at de føler seg ukomfortable med å jobbe med HIV-positive.

Jeg kan ikke si noe om kvaliteten på denne rapporten. Den sier ingenting om hvorfor akkurat disse landene ble valgt ut og om utvalget av respondenter i hvert land er sammenlignbare. Kanskje er ikke disse tallene så nøyaktige. Det vet jeg ikke. Men jeg tror nok at de uansett viser en skremmende tendens av uvitenhet og frykt, på tvers av landegrenser og kulturer. Hva er det med denne sykdommen som gjør den så annerledes og mer skremmende enn andre sykdommer?

Bush har nylig vært på en liten turne i Afrika. Der har han høstet ros for å ha gitt 15 billioner dollar til AIDS-saken i de fattigste landene gjennom PEPFAR, the President's Emergency Plan for AIDS Relief. Og mye bra har skjedd. Uten PEPFAR ville ikke tilgangen til behandling vært i de fattigste landene vært i nærheten av det den er i dag. Men når det gjelder forebygging er historien en annen.

Helen Epstein har skrevet boken "The Invisible Cure: Africa, the West, and the Fight Against AIDS." Hun sier "The prevention side has been a flop. The emphasis on abstinence, when you realize what is at stake in Africa, was a huge mistake."

Mark Heywood er direktør ved AIDS Law Project i Johannesburg, Sør-Afrika. Han sier at det ikke er dokumentert at PEPFAR har hatt en forebyggende effekt. "Now it may be that prevention itself is difficult. But when the fundamentalism of Bush and company intrude - with restrictions that programs shouldn't provide encouragement to use condoms or shouldn't provide assistance to sex workers - then the consequences of abstinence-only programs are felt."

Heldigvis finnes det kritikere av PEPFAR og de etterlyser mer dokumenterte tiltak for forebygging. PEPFAR støtter de tiltak som passer deres konservative moral. Gjennom å støtte kristne organisasjoner er PEPFAR sikret at avholdenhet blir promotert. Kondomer blir derimot sett på som tegn på promiskuitet og synd, til tross for at det er dokumentert som det mest effektive HIV-forebyggende tiltaket. Det finnes derimot ingen bevis for at avholdenhets-kampanjer har forebyggende virkning. Nå er det på tide at også PEPFAR lytter til forskerene. Nå er det på tide at HIV-forebygging blir evidence-based og ikke politisk.

Her en dag kjøpte jeg et dameblad. Jeg kjøper aldri dameblader. Jeg blir bare så irritert over side etter side som forteller meg hva jeg må kjøpe, hva jeg absolutt MÅ ha akkurat nå. Og så blir jeg enda mer irritert over den ene temaartikkelen som forteller om en urettferdig verden og hvordan virkeligheten kan være. Som om det rettferdiggjør alle sidene med sko og vesker og sminke og interiør.

Men det var vel ikke dameblader jeg skulle snakke om. Grunnen til at damebladet klarte å fange min interesse var en artikkel om HIV-positive i Norge. Sånt skrives det jo ikke mye om, så dermed betalte jeg blodpris for en artikkel jeg rev ut av bladet som jeg gav til en venninne.

I artikkelen stod det at Hiv-Norge ikke anbefaler HIV-positive å være åpne om sykdommen fordi de vet at belastningen er for stor:

"Det som møter hivsmittede som velger å være åpne, er i mange tilfeller stille fordømmelse. Avvisning. Avstand."

I mitt forskningsfelt snakker vi om at folk bør vite og at de skal fortelle. At det skal være nytte forbundet med det å vite om man er HIV-positiv og det å fortelle andre om det, i form av forebygging, tilgang til behandling og kunnskap generelt. At man skal bekjempe stigma. Men det er i et annet land langt borte. Et land der utdanningsnivået er lavt og mytene er mange. Jeg ble sjokkert da informantene mine i Zambia fortalte om diskriminering av HIV-positive på arbeidsplassen. Nå leser jeg i et dameblad at det samme skjer i Norge. En vekker for oss som tror vi bor i et opplyst og åpent land. Er HIV og AIDS blitt så fjernt og fremmed for folk at frykten er tilbake. Er vi like redde som zambierene for å fortelle det til andre hvis vi er HIV-smittet?

På veggen min henger et tekstiltrykk fra Kenya. Motivet er en rekke kvinner som bærer kurver og krukker på hodet. Jeg elsker bilder av kvinner som bærer sin bør på hodet. Selv om de bærer en tung bør, går de med hevet hode, en rak rygg og en eleganse de fleste norske kvinner bare kan drømme om. Tenk om vi kunne bære våre byrder slik. Tenk om HIV-positive kunne være åpne om sin tilstand - med hevet hode og rak rygg. Og gjerne med litt eleganse. Men slik er det ikke. Til det er det for mye frykt. Også i Norge.

"Hiv forbindes med et utsvevende sexliv. Men hvor mange av oss kan med hånden på hjertet si at vi aldri har hatt ubeskyttet sex?"

Stor økning av HIV i Sverige var en av overskriftene i Aftenposten i dag. En stor overskrift på en liten artikkel om en sak som er viktig. Tallet på HIV-smittete i Sverige økte dramatisk i 2007. Sannsynligvis er så mange som 500 blitt smittet i løpet av fjoråret. Til sammenligning var det registrert 189 nye tilfeller av HIV i Norge frem til november i fjor, mot 221 året før. Skal vi føle oss trygge da? Det er jo nedgang, og nordmenn flest kjenner jo godt til HIV og hvordan det smitter.

Men det gjør svenskene også. Claes Herlitz er helseforsker og har forsket på svenskenes oppfatning av HIV. Han sier at: "Kunskaperna är goda. De flesta vet hur hiv sprids. Däremot har rädslan minskat betydligt och engagemanget har bleknat hos allmänheten".

Sören Juvas fra RFSL sier dette: "Du ser inte konsekvenserna av hiv i Sverige på samma sätt som för 20 år sedan. När medicinerna kom har det blivit avpersonifierat, upplevelsen hos ansvariga är att man har löst frågan. Det man glömmer bort är att preventionen är något man ser effekten av när man drar tillbaka resurserna och de effekterna ser vi i dag".

Dette kan vi også kjenne oss igjen i. Skrekkhistoriene er borte fra media. Kondomkampanjene er over. AIDS blir ikke lenger sett på som en trussel - det finnes jo en medisin. Man beskytter seg ikke mot det man ikke oppfatter som en trussel. Kondombruk er på lavnivå siden før HIV ble oppdaget på 80-tallet. Siden midten av 90-tallet har det vært en jevn stigning i antall klamydiatilfeller, noe som jo er et resultat av lav kondombruk.

Scenarioet fra Sverige er nært både geografisk og når det gjelder sannsynlighet. Dette kan godt skje også her. HIV er ikke bare i Afrika. Det er ikke alltid så langt unna.

I går var jeg på Kirkens bymisjon sin artistdugnad. Et storstilt arrangement der den ene etter den andre av regionens mer eller mindre kjente artister bidro til at noen skal få det bedre. Inntektene av konserten går nemlig til Kirkens bymisjons julearrangementer. Inntektene går til 1500 porsjoner julemiddag, åpne kafeer og Korskirke så alle skal ha et sted å gå i julen der det er folk og varme rundt dem. Tiltak som jeg syns er så veldig viktige, og som jeg vet verdsettes enormt av dem som ikke har en familie eller et hjem å feire jul med.

Men arrangementet i går var så langt fra denne virkeligheten. Selv om bymisjonens ildsjeler sa fine ord om julen som en god anledning til å bidra til dem som ikke har så mye, forsvant budskapet i glitring fra dyre smykker og grånende hår. Den forsamlingen som satt i Logen i går var så langt du kan komme fra Bymisjonens målgruppe. Her var samfunnets øverste lag, pen i tøyet og med de riktige frasene. Da jeg stod i køen for å komme inn, stod noen finere fruer foran meg i køen. "Vi var her i fjor også!" sa den ene damen forsiktig, men stolt. Da viftet en av de andre damene med en hånd ikledd en diamantring og brøt inn: "Vi er her hvert år!" For arrangementet har blitt noe man går på fordi det er riktig. Sånt gjør man jo. Det er kamp om billettene og kamp om å få en god plass. Fordi det er status å være der, år etter år. Så sitter man der, sammen med sine egne, og snakker om hvor flott dette arrangementet er og hvor fint det er å gjøre noe. Og dermed er ethvert snev av dårlig samvittighet ryddet av veien, og man kan igjen kjøre hjem i den nyeste bilen til hundrevis av kvadratmeter stort hus.

De skulle heller satt inn de 300 kronene billetten kostet og kommet en tur på bymisjonens kafe en dag. Eller vært med på bymisjonens julaftenfeiring. Da hadde de virkelig bidratt. Og da hadde de virkelig sett hvordan mange har det. I stedet lulles de videre inn i sin verden av forbruk og status, og med en følelse av å ha gjort verden litt bedre.

All ære til bymisjonen og artistene som får til et slikt arrangement, som får inn nok penger til å drive mange av bymisjonens julearrangementer. Men kunne ikke også den andre verdenen være litt mer synlig?
Kunne vi ikke fått et glimt av virkeligheten også?


http://www.bt.no/bergenpuls/musikk/article455624.ece

Noen ganger er det ubehagelig å være forsker. Min alternative jobb kan være ubehagelig, og det en god del oftere, men det glemmer man etter en tid. Når jeg nå sitter og transkriberer intervjuene mine fra Zambia kommer jeg innimellom borti ubehagelige historier. Jeg har blitt vant til historiene knyttet til skilsmisse og vold i forbindelse med HIV-testing. Men i dag kom en rar historie til øret mitt, som jeg nok måtte ha fortrengt bevisst.

Veilederen jeg intervjuet fortalte om en av de gangene han følte seg mest utfordret i jobben sin. Det var da en jente kom for å teste seg for kjønnssykdommer. Da han spurte hvorfor sa hun at det var fordi faren hennes hadde mange damer. Faren, ja. For det viste seg at faren hadde begynt å ligge med jenten da hun var åtte, da moren døde. Nå var hun i tjueårene og i gang med studier, og fremdeles i et seksuelt forhold til sin far. Og ønsket å ha det sånn. Mens farens nye kone selvfølgelig var kjempesjalu og det ble masse krangling på grunn av det. Hun var altså ikke bekymret over hjemmesituasjonen, men om hun hadde kjønnssykdommer. Og nektet å teste seg for HIV.

Det var ubehagelig å få en slik historie servert over øret, mens jeg sitter her på den gråeste dagen i Bergen og jeg ikke engang kan se Løvstakken fra kontoret. Plutselig kom Zambia og situasjonen der så utrolig mye nærmere.

På lørdag var det 1. desember. Det er verdens AIDS-dag. La du merke til det? Det var kanskje noen ekstra innslag i nyhetene om AIDS. Få fulgte så mye med. Vi har hørt det før. I alle fall i år, for da gikk jo TV-aksjonen til noe med AIDS. Det er ikke noe nytt.

Derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive innlegg noe mange ikke vet om AIDS. Innlegget handler om verdens stormakt og en president som vil redde verden, ikke bare fra ondskapens akse, men også fra AIDS. President Bush har nemlig opprettet en egen plan for å redde verden fra AIDS ? PEPFAR ? the United States President?s Emergency Plan for AIDS Relief. PEPFAR har raskt spist seg inn i bistandsmarkedet i de 15 fokuslandene, deriblant Zambia. I 2007 pumpet PEPFAR 4.6 billioner dollar inn i 114 land, hvorav mest til 15 fokusland som alle med unntak av Vietnam er lavinntektsland i Afrika. Bare i Zambia alene bruker PEPFAR 218 millioner dollar til arbeid med HIV/AIDS.

Ved første øyekast ser dette strålende ut, men kikker man litt nærmere i kortene er, som en del annet Bush har gjort, ikke dette alltid like bra. PEPFAR pøser inn penger i så store mengder at landene ikke har mekanismer for å takle det. Derfor har PEPFAR og USAID (USA sitt NORAD) store administrasjoner i mottakerlandene der amerikanere jobber og får lønn etter amerikansk nivå. Derfor opprettes såkalte koffert-organisasjoner, innholdsløse organisasjoner som søker om penger fra den store pengebingen (det skal imidlertid understrekes at dette er et generelt problem, men at det blir sterkere når så store summer pumpes inn i landet). For å utvikle sine strategier bruker PEPFAR amerikanske eksperter i stedet for lokal kompetanse og kjennskap. Disse får lønn etter amerikansk nivå og lever et luksusliv i noen av verdens fattigste land.

En av de lærdommene man tross alt har klart å få etter mange tiår med bistand, er at dette må skje på mottakerlandene sine premisser. At man må kartlegge det man lokalt oppfatter som de viktigste behovene, og bruke metoder som er tilpasset den lokale konteksten og de lokale strukturene. Men PEPFAR sov visstnok i timen. De har nemlig satt opp strenge krav til hvordan pengene sine skal brukes. Disse er generelle og uavhengig av land, sted og kultur. Av tildelt sum skal faste andeler brukes til behandling, pleie og forebygging. Alt skal telles. Det settes krav til hvor mange som skal behandles, som skal motta pleie eller som for eksempel skal testes for HIV. Et slikt tellekantsystem kan ha paradoksale konsekvenser. Dersom folk oppsøker behandling for AIDS sent, er prognosen dårligere, dvs. de dør fortere. Men den frigjorte kapasiteten gjør at en ny person kan startes opp på behandling. I løpet av et år ser det dermed ut som om flere får behandling, og det ser bedre ut på PEPFARs statistikker.

Innenfor det forebyggende arbeidet råder en gammeldags og konservativ holdning. Gjennom mange år har man arbeidet opp en bedre bevissthet rundt beskyttet samleie og bruk av kondom. Men PEPFAR-finansierte organisasjoner har ikke lov til å snakke om bruk av kondom til de yngste ungdommene. De har heller ikke lov til å distribuere kondomer i forebyggende prosjekter som er tilknyttet skoler. De yngste er de som har aller mest å vinne på å lære å beskytte seg selv og ha tilgang til midler for å gjøre dette. Gjennom PEPFARS kravbaserte finanisering får de ikke det. I stedet får nå organisasjonene midler til å utdanne mengder av peer educators som skal snakke om avholdenhet. Men ungdom har sex. Sånn er det bare. De burde også få beskytte seg. Kondomene burde ikke bare anbefales til de såkalte høyrisiko-gruppene, som for eksempel prostituerte. Dette stigmatiserer bruk av kondom, og vil bryte ned alt det positive holdningsarbeidet som har vært gjort de siste årene.

Enkelte organisasjoner har prøvd å utfordre denne strategien, men veldig mange har stilltiende tatt i mot pengene med tanken om at da kan man i alle fall hjelpe noen.

Denne uken har det vært en del snakk om kvinner i arbeidslivet, og hvordan det å få barn påvirker deres senere karriere.

Ire­ne Lindblad har selv vært forsker, men beskriver i Morgenbladet hvordan hun, og en stor andel av kvinner i forskningen, har gått over til en fast jobb i administrasjon. Forskerlivets midlertidige stillinger og konstante pengesøking blir for usikkert når et par blir til familie, og da er det som oftest kvinnen som velger tryggheten i en fast stilling, med all den forutsigbarhet og alle de rettigheter en slik stilling innebærer. Mannen er den som blir igjen i en usikker, men faglig utfordrende posisjon. Mannen er den som går videre med sin karriere. Og dette gjelder ikke kun i forskningen. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn øker med antall barn. Enklere sagt: Menns lønn øker med antall barn, mens kvinners lønn går ned eller er uendret. Mennene gjør karriere, kvinnene velger barna. Men gjør kvinnene et aktivt valg? Eller er det et resultat av strukturene rundt oss, i form av arbeidsvilkår, velferdsordninger og tradisjoner?

"Kvinner som vil gjøre karriere bør finne seg en mann uten ambisjoner og unngå barn", sa gründer og KKs jobb- og økonomiekspert Siw Ødegaard på selveste kvinnedagen i år. Med innsikt i at arbeidslivet i stor grad er på menns premisser, og da må man gjøre som menn - finne en partner som er villig til å 'velge' familien før jobben. I stedet for at arbeidslivet er slik at det er akseptert at menn og kvinner skal ta likt ansvar for barnet det første året. I stedet for at kvinner og menn skal ha like muligheter til å forfølge sin karriere.

http://www.dn.no/karriere/article1056975.ece?jgo=c1_re&WT.svl=article_title

http://www.femina.no/php/art.php?id=372432

http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20071109/OAKTUELT/711090026/0/MORGENBLADET

http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/artikkel.php?id=5001070090337&tag=item&words=kvinner%3Bkarriere

Visste du at du i Norge kan bli straffedømt pga ditt seksualliv? Ja, det er en veldig forenklet sannhet, men det er en sannhet. Er man HIV-positiv kan man bli dømt etter straffeloven for å ha et seksualliv. HIV regnes som en allmennfarlig smittsom sykdom, noe som altså oppfattes som så farlig og alvorlig at samfunnet skal beskyttes mot det. Det er forståelig, i alle fall i lys av at AIDS en gang var en dødelig sykdom det ikke fantes behandling for. I dag er situasjonen annerledes. Avanserte medisiner holder HIV-positive i live. Slik har HIV blitt en kronisk sykdom, og HIV-positive dør av det samme som oss andre nå, ikke av AIDS (her snakker jeg om Norge). Det skal også legges til at denne loven har aldri vært brukt når det gjelder andre sykdommer som blir sett på som allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Men hvordan kan det skje, at man blir dømt til fengsel på grunn av sin seksualitet? Loven (straffeloven §155) sier:

Altså er det nok å ha god grunn til å tro at man er smitteførende. Dette gjelder jo alle som en eller flere ganger har hatt ubeskyttet sex med en person man ikke vet HIV-statusen til kan ha grunn til å tro at man kan være HIV-smittet. Altså veldig mange av oss, kanskje de fleste. Heldigvis har rettspraksisen hittil vært slik at kun de som vet at de er HIV-positive har blitt dømt, men samtidig er jo denne praksisen også med på å demotivere folk fra å bli testet.

Når det gjelder selve smitten, gjelder loven både ved forsettlig og uaktsom smitteoverføring. Uaktsom smittefare kan for eksempel være et kondom som sprekker. Ikke helt uvanlig. En HIV-positiv person utsetter dermed sin seksualpartner for smittefare til tross for at de bruker kondom. Kan en HIV-positiv person ha beskyttet sex (kondom) med en person uten å fortelle om sin HIV-status når en slik risiko foreligger? Og dersom partneren er informert og velger å ta risikoen ved enten beskyttet eller ubeskyttet sex, kan den HIV-positive da bli straffet?

Når det gjelder det siste spørsmålet har det skjedd at en partner har samtykket til ubeskyttet samleie med sin HIV-positive partner, for så i bitterhet når forholdet er over å anmelde den HIV-positive for å ha utsatt han/henne for denne risikoen. Da kan man faktisk bli dømt, til tross for at partneren i utgangspunktet samtykket. Dette har skjedd i norsk rettsvesen.

Så etter denne loven kan HIV-positive knapt ha et seksualliv uten risiko for å bli straffet. Et kondom kan sprekke. En person kan ombestemme seg. Og den som sitter igjen med ansvaret er den HIV-positive. Og skal den personen være helt trygg for ikke å bli straffet kan han/hun nesten ikke ha et seksualliv. Er det riktig? I en tid der HIV er en kronisk sykdom som man lever med i mange tiår, skal HIV-positive fratas sitt seksualliv?

Og hvor preventiv er denne loven egentlig? Antall HIV-positive i Norge øker for hvert år. Kondombruken her er blant de laveste i Europa. Hiv Norge ønsker å få fjernet §155 i straffeloven og heller plassere en mer riktig lovtekst i smitteloven. Det er dette som burde få fokus, ikke katastrofeoppslag om ?HIV-mannen? som er med på å stigmatisere de HIV-positive ytterligere.


Hiv-Norge har mer info om dette:
http://www.hivnorge.no/id/248

Hva UNAIDS sier om saken:
http://www.unaids.org/en/MediaCentre/PressMaterials/FeatureStory/20071106_criminalization_HIV_transmission.asp

Frykter hiv-eksplosjon blant unge nordmenn:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1844074.ece

Det er ikke så lett å være utlending. Det gjelder vel de fleste land. Jeg fikk min smak på det å være fremmed og utenfra da jeg skulle forlenge visumet mitt. Da jeg ankom Zambia sa immigrasjonsmannen at jeg bare skulle ta en tur på immigrasjonskontoret når visumet løp ut, og så ville de enkelt og greit forlenge det. Dumme meg! Jeg trodde jo på det.

Og da det nærmet seg utløpsdato for mitt lovlige opphold i Zambia, gjorde jeg enda en tabbe. Jeg dro alene til immigrasjonskontoret. Da jeg kom til tredje etasje var det ingen resepsjon eller skranke, men gjennom å snakke med de andre som stod i kø fikk jeg vite at det nok var den køen jeg burde stå i. Endelig var det min tur. Jeg gikk inn i et halvmørkt kontor med hyller så fulle av papir at jeg trodde de skulle falle ned over meg når som helst. Bak skrivebordet satt en svær mann som ikke så meg i øynene, men kun kikket på passet jeg holdt i hånden. Etter å ha bladd litt i det, ristet på hodet noen ganger og bladd litt mer, sa han hmmm og hmmm. Og til slutt: ?dette er vanskelig?. Så jeg ble vist til et annet kontor, som sendte meg til nok et kontor. Der ble jeg fortalt at den typen visum jeg hadde ikke kan forlenges. Da må man reise ut av landet og inn igjen. Eller søke om midlertidig oppholdstillatelse for 6 måneder, noe som innebærer en lang byråkratisk prosess og en betydelig avgift. Så med tre dager igjen av visumet mitt stod jeg der, passe rådvill. Men etter mye diskusjon og frustrasjon klarte jeg å overbevise damen om at jeg kunne få det forlenget de 10 ekstra dagene jeg trengte. Det var visstnok mulig, men kunne ikke gjøres den dagen. Da måtte jeg komme tilbake to dager senere.

To dager senere er jeg på plass. Denne gangen hadde jeg gjort det riktige. Jeg hadde snakket med de jeg kjenner, som heldigvis kjenner noen som jobber på immigrasjonskontoret. For det er sånn systemet funker. Man må kjenne noen som kjenner noen. Bernhard kom med meg, for det er han som kjenner en dame der. Da hun fikk se visumet og høre hva vi ville, gjentok hun alle vanskelighetene og hva som er umulig. Men til slutt sa hun: ?Then we must do a form 15?. Da var det mulig. Jeg ante lite om hva skjema 15 er, men nikket og smilte. ?Det er klart på mandag? sa hun. Og tenk at nok en gang trodde jeg på henne? Men nå trakk Bernhard i trådene, så vi slapp i alle fall å dra på kontoret hver dag for å sjekke.

Dagen etter gikk visumet mitt ut. Jeg var en illegal immigrant. Sting sin sang dukket stadig opp i hodet mitt, om enn med en litt endret tekst: I?m an alien, I?m an illegal alien, I?m an Englishman in New York. Jeg er en nordmann i Zambia...

I dag ringte hun endelig. Mitt skjema 15 og passet mitt hadde i mellomtiden beveget seg mellom diverse kontorer, og nå kommet tilbake til det vi hadde vært på. Alt skulle være i orden. Jeg kastet meg i bilen for å komme dit i tide. Bare for å bli vist til venterommet. Og da jeg endelig kom inn, la damen papirene på pulten og gikk ut. Jeg ventet. Og ventet. I mellomtiden kom flere folk og satt seg på den falleferdige benken ved skrivebordet hennes. I det åpne kontorlandskapet ble det snakket høyt og mye på Nyanja. En kakerlakk vandret på gulvet, og vinden blåste tørre blader inn vinduet. Etter 20 minutter kom hun tilbake til den lille landsbyen som hadde bygget seg opp rundt skrivebordet. Da manglet hun plutselig skjema 15 og måtte gå og lete igjen. Mer venting. Og da hun kom tilbake manglet hun en penn. Jada. Ikke akkurat effektivitet, nei. Hun stilte meg noen spørsmål som jeg nesten ikke hørte pga all støyen i bakgrunnen. Kakerlakken beveget seg over til nabokontoret.

Da hun plutselig rakte meg passet og et ark og sa at alt var ok, forstod jeg det nesten ikke. Ikke mer venting? Jeg åpnet passet og så at jeg har lovlig opphold til 10. oktober. Herlig!

Med kun en uke igjen her i Zambia, begynner tankene mine å surre rundt hva jeg setter pris på her og hva jeg gleder meg til å komme hjem til.

Det siste først. Jeg gleder meg til å komme hjem til dusjen min. Så mye at jeg noen ganger fantaserer om den fine dusjen med fliser og dusjveggen med glass. Her har jeg kun badekar. Stasen og luksusfølelsen ved å ta et bad har forsvunnet i hverdagsbadet. Hver morgen bruker jeg lang tid bare på å få tappet i karet. Og i begynnelsen må jeg innrømme at jeg ikke følte meg helt ren, men etter tilvenning føler jeg meg nå ren og pen etter et forfriskende morgenbad.

Jeg gleder meg til å vite at det alltid er varmt vann. At man ikke får en overraskelse om morgenen når man morgentrøtt skal tappe i badekaret. Jeg gleder meg til å slippe å varme vann på komfyren og i vannkokeren de dagene overraskelsen ikke er så god. Og jeg gleder meg til å vite at det alltid er vann i springen. Heldigvis har det kun skjedd en gang at jeg ikke har hatt vann i springen og det varte kun noen timer.

Jeg gleder meg til å drikke kaldt, godt vann rett fra springen. Gleder meg til å ikke måtte tenke på å handle inn nok vann. Til å ikke måtte legge ut på en butikkekspedisjon på kvelden fordi jeg hadde glemt å kjøpe vann tidligere.

Jeg gleder meg til å kunne sove under en herlig dyne uten å svette og vri meg. Og jeg gleder meg til å slippe å velge mellom å være kokvarm og å bli oppspist av mygg. For myggen har kommet, og som alltid er den litt for glad i meg. Til tross for myggstift og myggnett klarer de å ha fest på meg igjen og igjen. Så nå har jeg tatt på meg langarmet genser og langbukser?og er kokvarm og svett.

Jeg gleder meg til å gå. Gå til jobb. Gå hjem igjen. Gå på kafe. Gå i mørket. Ikke bare gå de få meterne til bilen. Gleder meg til å få trent, være i aktivitet igjen.

Jeg gleder meg til norsk brød. Grovbrød. Brød som ikke bare er luft, men som både smaker godt og er mettende og sunt.

Jeg gleder meg utrolig nok til regn. På lørdag regnet det for første gang. Det var så herlig å våkne til lyden av regn. Dryppende gode lyder utenfor vinduet mitt, som jeg nesten hadde glemt. Og den kalde, fuktige lukten av våt jord. Luft uten støv. Alt var klart.

Men det er mye jeg vil savne. Det er deilig å nyte varmen, gå i sandaler hver dag og aldri fryse. Jeg kommer til å savne de frodige plantene her. De blå trærne. De knall rosa og røde buskene som vokser over de triste murene. De lilla blomstene som kan vokse over alt og midt mellom alt bosset som ligger på bakken. Den store stokkrosen som vokser utenfor stuevinduet mitt.

Jeg kommer til å savne lydene. Sirisser, hundegneldring, naboene, biler som tuter og noen som synger i det fjerne. Det er sjelden stille her, og nå er jeg vant til alle lydene. De gir en viss trygghet.

Jeg kommer til å savne alle damene som sitter på plenen bak sykehuset hver morgen når jeg kommer til kontoret. Der sitter de og venter på å få ta seg av sine kjære som ligger på de overfylte sengepostene med for få sykepleiere. Det er et trist, men samtidig godt syn. Noen ganger synger de. Noen ganger fletter de håret på hverandre. Og noen ganger ligger de rett ut på plenen og sover. I fargerike chtenger og hårtørkler. De har blitt en del av hverdagen min.

Jeg kommer til å savne å hver dag kjøre inn i en ny verden, en annen verden som jeg aldri hadde møtt dersom jeg ikke jobbet med dette prosjektet. Synet av folk overalt. De blå minibuss-taxiene som kaster seg ut i veien rett foran deg, overfylt av passasjerer og med sjåførens hånd veivende ut av vinduet som blinklys. Markedsbodene som står langs veien. Min favoritt er en bod i Chawama. Et falleferdig reisverk som er delvis kledd i svart plastikk fra en bossekk. ?Attractive hairdresser? står det skrevet med skjeve, hvite bokstaver på siden. Ikke særlig attraktiv! Tror jeg foretrekker min faste frisør i Bergen. Jeg kommer til å savne synet av folk som bærer alt mulig rart på hodet. En utrolig og imponerende balanse. De går uberørt og elegant som om de ikke visste at de har en svær last over seg.

Jeg kommer faktisk til å savne å kjøre rundt i en stor jeep-lignende bil på venstre side av veien, mens den varme luften fra vidåpne vinduer blåser håret mitt i alle retninger og jeg kjenner svetten i nakken. Jeg kommer til å savne å kjøre gjennom Kalingalinga, som er et slags stor drive-in Ikea. Alt du trenger til huset finnes langs veien der. Fra møbler til garasjeporter og grus.

Jeg kommer til å savne å komme hjem til nyvasket hus og nyvaskete klær de gangene Rebecca har vært her. Ferdig sammenbrettete klær på sengen. Oppvasken er borte. Og gulvet skinnende rent. Til og med i klesskapet har hun vasket. Og det holder kakerlakkene borte.

Jeg kommer til å savne å kunne spise ute uten å føle at jeg blir ruinert.

Jeg kommer til å savne folk. Chris og Sarah som jeg jobber med hver eneste dag ? mitt A-team. Diskusjonene i bilen på vei i felt om Chiluba var en god eller dårlig president (jeg går for det siste alternativet, da han var korrupt som få og brukte over 1 million USD kun på skreddersydde dresser). Diskusjonene i bilen om det kommer til å regne tidligere i år, om det blir tørke eller vått. Og lyden av Chris og Sarah som diskuterer alt mulig annet på Bemba, som jeg ikke forstår men liker å høre på.

Så det skal bli godt å komme hjem, men ikke uten savn og vemod. Det er godt jeg skal tilbake.